Spor og spor

Aller først for de av dere som IKKE har fått med dere Sofies reportasje fra Svalbard, gå hit og les FØRST!!




På selveste 17. mai var jeg og Kjersti ute og trente spor. Det ble en god opplevelse for alle. Penny går faktisk bedre og bedre spor. Dette blir derfor en litt lang statusrapport for mitt sporarbeid med våre to goldens for tiden. Denne våren har jeg trent mer spor enn noen gang med Penny, og jeg har vært mye mer målbevist i spor-treningen enn tidligere. Jeg har hatt fokus på tre ting: Penny må få ned stressnivået i sporarbeid. For det første må jeg som fører stresse mindre. Det begynner å hjelpe, syns jeg. For det andre må jeg holde Penny mer igjen, både i sporoppsøk, i påsett etter pinner, men også i lette partier, der jeg har lett for å slippe litt opp. Jeg legger meg bakover, holder igjen, MEN roser henne samtidig. Nesa hennes går mer ned og hun jobber bedre og mer konsentrert. Og jeg krever av Penny at hun roer seg ned. For det andre har vi jobbet med vinkler. Det begynte med at jeg la små pølsebiter i vinklene, startet ca. to meter før vinkelen og la små biter ganske tett til to meter etter vinkelen. Etter noen ganger begynte jeg å variere med at det ikke lå pølsebiter i alle vinkler. Jeg har også satt store krav til at Penny ikke får gå over vinkelen med mer enn får ca. to meter. Når hun gjør det stopper jeg henne og sier fra at nå må hun følge med. Når man skal jobbe på denne måten er det mange ting som er viktig. Ikke minst er det viktig at jeg er 100 prosent sikker på hvor sporet går. jeg og Penny har vært på så mange rådyrjakter og elgsafarier i vår sporkarriere, at vi trenger ikke det mer: Derfor går jeg bare spor nå som er merket, eller at jeg vet hvor det går, eller sporlegger er sikker på hvor det går. Det er også utrolig viktig at du som fører er VELDIG konsekvent i hvordan du takler utfordringer. Det tredje jeg jobber med er altså vilt. Og her får jeg ikke gjort annet enn å trene på steder hvor jeg vet det går masse rådyr og elg, og hvor jeg vet at jeg ofte kan havne på helt ferske spor. 17. mai var det faktisk en elg som hadde krysset sporet vårt etter at det var lagt ut. Det så vi av en rykende fersk "ruke" som ikke var der da jeg la ut sporet. Penny reagerte, men valgte sitt eget spor videre. Jeg tror vi trenger månedsvis med forstatt trening på det vi nå er i gang med. På 17. mai løste Penny oppgavene sin utmerket, men på slutten var det en enkel strekke der jeg ga for mye fart, og vi mistet sporet. Vi klarte imidlertid å gå tilbake å finne igjen sporet og slutten, uten at hverken jeg eller Penny ble for stressa. Men det er altså sånn at Penny MÅ ha passe tempo i sporarbeidet, og at slurvingen kommer MED EN GANG tempoet går opp. Sporet på 17. mai inneholdt OGSÅ at jeg hadde krysset eget spor. Jeg og Kjersti la nemlig opp Penny og Scampy spor samtidig, med krysninger. Så gikk vi Scampys spor først, så Penny måtte skille mellom det gamle Eva-sporet og den ferske krysningen. I det første krysset var det veldig vanskelig, og Penny jobba veldig for å løse utfordringen, men klarte det - helt selv. Og beviset for at hun faktisk løste det helt selv var i krysning to. Der var hun bare ute og sjekket det ferske "eva-sporet" og valgte raskt det eldste. Hurra! :-)

Til slutt var det Alphi sin tur å gå spor. Denne gangen debuterte hun i høy lyng. OG hun løste det selsvagt veldig bra. Alphi imponerer meg STORT i sitt sporarbeid. Hun demper automatisk tempoet hvis det er vanskelig, hun går ultra nøyaktig, går bare noen desimeter ut av sporet før hun reagerer og vender tilbake for å gå AKKURAT på den siden av en liten busk eller en stubbe. Vi har startet med å introdusere "svenskepinner" i sporet. Alphi markerer dem, men apporterer ikke ennå. Men en markering er en god start, at de skal plukkes opp og leveres meg skal vi jobbe videre med. Jeg har valgt å introdusere pinnene selv om vi ikke har lært apporteringen ennå, forde i vårt sproarbeid er det viktig at hundene ikke bare får en forståelse for å gå spor, de skal også bli lært opp til at det å forholde seg til berørte gjenstander underveis er en viktig del av sporjobben. Alphi er VELDIG glad i å gå spor, men forståelsen for gjenstander i sporet og at det er slutt når det er slutt, begynner å komme. På mange måter er Alphi nesten motsatsen til Penny i sporet. Det er veldig morsomt at det ser ut som jeg har klart å bruke mye av det Penny har lært meg til noe bra på innlæringen av Alphi. I tillegg er nok Alphi i mye større grad en golden som er født med nesa i bakken. Penny er mer en overværsgolden en Alphi, Alphi behersker nok bedre både overvær og bruk av lav nese.

Alle fotos nok en gang: Kjersti Ørgersen Hartman